Ny bok 2026
«Et historisk drama utspiller seg i Setesdal på begynnelsen av 1800-tallet. Isak Lundegaard er uskyldig dømt og halshugd for mordet på presten i bygden. Broren Lauritz må redde familien. På nabogården bor Ragnar Birkeli, som kjenner de gamle tradisjonene og ritualene bedre enn de fleste. Han er en beryktet mann i kirken, berømt i dalen. Kristendommen sprer ikke lys og håp blant bøndene, men fornedring, frykt og forferdelse. Onde krefter er sluppet løs. Med alle ugudelige midler vil kirken utrydde synd og hedendom. Likkisten er siste stopp. Hvis familiene Lundegaard og Birkeli skal overleve, må de ta hjelp av forfedrene. Huldra Berg er den utstøtte trollkjerringen, som kjenner dødens hemmeligheter og den mørkeste og svarteste magi. Livet henter sin kraft fra forfedrene, men ingen vinner over presteskapet uten å betale den høyeste pris. Kampen mot øvrigheten kan bare vinnes med forfedrenes makt og Huldras magi. Den som vil leve, må ta liv. Døden er kilden til fremtiden.
Dette er en rituell Norgeshistorie hvor historiske, etnografiske og arkeologiske dokumenterte ritualer levendegjøres i en skjønnlitterær fortelling. Det historiske dramaet er en fortelling om de største og viktigste ritualene og den mektigste av all svart magi i Norges ikke-kristne historie. All faktisk informasjon om ritualer og magi i denne spenningsromanen er nedtegnet i skriftlige kilder eller representerer arkeologiske tolkninger av forhistorien.
Terje Østigård er arkeolog ved Linnéuniversitetet i Kalmar, Sverige.»
Boken kan kjøpes i paperback og som ebok hos:
Ark.no
Norli.no
Adlibris.no
Amazon
Google Play
Apple
Litt om bakgrunnen og hvorfor jeg syntes det var en god ide(?) å skrive en roman på 850 sider om døden. De siste 7-8 årene har jeg lest og skrevet mye med utgangspunkt i etnologiske kilder og i 30 år jobbet med døden generelt og kremasjon spesielt. Boken har oversatt litt hvordan jeg tenker når jeg skriver arkeologi; jeg prøver alltid å tenke handlinger, virkelige mennesker som gjør virkelige ting, selv om det i prinsippet kan virke absurd og grotesk; målet er å gjøre fremmede verdener forståelig. Og stort sett det meste jeg har skrevet faglig i journaler og bøker er blitt sterilt og klinisk rent som på et sykehus, det er noe med det akademiske formatet – selv kannibalisme og gravplyndring blir stuerent. Jeg har lenge hatt en følelse av at jeg ikke har fanget riktig inn hvordan det virkelig har vært å utføre mange av forhistoriens ritualer, og at det også er umulig å få til i et akademisk format. Det etnologiske kilematerialet har derfor vært en befrielse å lese, og det er ikke kun folklore og fortellinger, men også dokumentasjon av hva som faktisk har skjedd – virkelige ritualer. Og det er her romanformen gir nye muligheter til å prøve ut nye problemstillinger, svare på spørsmål man aldri stiller og spørsmål man normalt sett aldri vil ha svar på (men som er beskrevet i sikriftlige kilder):
Hvordan er det å hugge hodet av et lik? Hvordan er det å drikke blod fra halshugde? Hvorfor er koking av menneskekropp og hjernen god medisin? Hvorfor var analmagien ekstra effektiv (og spesielt av gravide kvinner)? Hvorfor fungerer god elskovsmagi og hvordan ble svart magi brukt i fødsler? Hvordan kan et ordentlig fruktbarhetsritual ha sett ut? Hva med skeid, åsgårdsreia og kappridning til hellige kilder? Hvorfor var det å begrave levende mennesker en god løsning på visse problemer? Hvordan var det å delta i en likvake? Eller utfør en kremasjon? Og å ofre ei ku inne på gården og smøre alt og alle med blod? Hvordan er det å utføre blodørn? Og mange andre spørsmål. Huldra Berg, den kloke konen, trollkjerringen eller seidkvinnen, har svaret – og hun gjør ritualene for at bøndene som kjemper for sitt liv skal overleve.
Det har vært utrolig gøy å skrive om alt dette i en roman og forhåpentligvis ha en historie som binder alt sammen; hvis jeg selv ikke syntes det fungerer og at det har blitt en spennende historie som jeg selv vil lese og har lest mange ganger, så ville jeg aldri ha gitt den ut. Men jeg er også fullt klar over at en del av det jeg skriver ikke har vært nødvending, strengt tatt ingenting av det jeg skriver har vært nødvendig, og det er derfor jeg har gjort det og skrevet inn personer med en del ikke så sympatiske karakterer, og deler av boken er også genuint ekkel – det er vulgært, blodig, veldig kroppslig med alt mulig av tenkelige og utenkelige kroppsvæsker i alle mulige former – det er den usminkete døden. Og derfor er jeg også fullt klar over at dette sikkert er en bok som mange ikke vil lese, og for at ingen skal kjøpe den og kaste bort penger på noe de ikke vil lese, så legger jeg ut de første 10 kapitlene:
Hvis det fremdeles er interessant etter 50 sider, så er det 800 sider igjen med mange av de andre viktigste og svarteste ritualene som er dokumentert i Norgeshistorien. Jeg håper det kan være en bok som en del kan finne verdt å lese og lære noe av, men først og fremst å bli underholdt av den utrolig rike historien som fins her i nord – og forhåpentligvis synes at bokens hovedpersoner (ikke de mannevonde som dør) er ganske trivelige tross alt de gjør og ikke gjør. Selv om det er mye død, så er det ikke bare elendighet, og både frivillig og ufrivillig har det blitt mye svart galgenhumor. Og i stor grad er det å følge i fotsporene til Huldra Berg, den mektigste av alle trollkjerringer og kloke koner.
terje oestigaard 